Fra nullkroner til 17 000 milliarder: Historien om hvordan Norge bygde verdens største pengebinge

Den 2. mai 1996 skjedde noe som skulle revolusjonere Norges økonomi for alltid. Regjeringen overførte den første milliarden kroner til det som da het Statens petroleumsfond – i dag kjent som Oljefondet eller mer formelt Statens pensjonsfond utland. Denne ene milliarden var starten på det som skulle bli verdens største statlige investeringsfond.

Ideen om å spare oljepenger for fremtiden hadde røtter tilbake til 1960-tallet, men det tok over tre tiår før konseptet ble realisert. Bakgrunnen var erkjennelsen av at oljen en gang ville ta slutt, og at Norge måtte spare deler av inntektene for fremtidige generasjoner. Men veien dit var kronglete. Gjennom 1970- og 80-tallet brukte Norge det meste av oljeinntektene til å bygge ut velferdsstaten og modernisere landet.

Det var først da Gro Harlem Brundtland kom til makten i 1990 at ideen om et oljefond for alvor tok form. Stortinget vedtok i 1990 å opprette fondet, men det tok seks år før den første kronen ble satt inn. Grunnen var enkel: Norge hadde ikke råd. Landet hadde store underskudd på statsbudsjettet, og bankkrisen på begynnelsen av 1990-tallet hadde lagt en demper på økonomien.

Da den første milliarden endelig ble overført i 1996, var det under ledelse av finansminister Sigbjørn Johnsen. Pengene ble plassert i statsobligasjoner i utlandet – en forsiktig start på det som skulle bli en av verdens mest sofistikerte investeringsoperasjoner. Norges Bank fikk ansvaret for forvaltningen, og etablerte det som i dag er Norges Bank Investment Management (NBIM).

De første årene vokste fondet beskjedent. I 1998 inneholdt det 35 milliarder kroner, og investeringene var begrenset til statsobligasjoner. Men etter hvert som oljeprisene steg og Norge bygget opp større overskudd, begynte fondet å vokse eksponentielt. I 2001 fikk fondet tillatelse til å investere i aksjer, og i 2010 kom eiendom inn som en tredje aktivaklasse.

I dag eier Oljefondet aksjer i over 9000 selskaper fordelt på 70 land. Fondet eier gjennomsnittlig 1,5 prosent av alle børsnoterte selskaper i verden, og har eierandeler i giganter som Apple, Microsoft og Amazon. Det eier også kontorbygg i London, Paris og New York. Med sine over 17 000 milliarder kroner utgjør fondet omtrent tre ganger Norges årlige bruttonasjonalprodukt.

Fondets vekst har vært spektakulær, men ikke uten utfordringer. Finanskrisen i 2008 førte til et tap på 633 milliarder kroner – det største tapet i fondets historie. Men allerede året etter var tapene hentet inn igjen. Fondet har også møtt kritikk for investeringer i selskaper som ikke lever opp til etiske standarder, noe som har ført til at hundrevis av selskaper er ekskludert fra porteføljen.