Tungtvannsaksjonen på Vemork - Historiens mest avgjørende sabotasjeaksjon

I de snødekte fjellene over Rjukan lå Vemork kraftstasjon, et industrianlegg som skulle bli skueplassen for en av andre verdenskrigs mest dramatiske og betydningsfulle sabotasjeaksjoner. Det som startet som en ordinær elektrolyseprosess for kunstgjødsel-produksjon, ble plutselig sentrum i kampen om verdens første atomvåpen.

Tungtvann, eller deuteriumoksid, var en kritisk komponent i Nazi-Tysklands hemmelige atomprogram. Dette sjeldne stoffet kunne brukes som moderator i atomreaktorer, noe som var nødvendig for å produsere plutonium til atomvåpen. Vemork-anlegget var verdens eneste kommersielle produsent av tungtvann i betydelige mengder, noe som gjorde det til et strategisk mål av største viktighet. Da tyskerne okkuperte Norge i 1940, overtok de kontrollen over anlegget og økte produksjonen dramatisk.

Den britiske etterretningstjenesten Special Operations Executive (SOE) planla det som skulle bli kjent som Operation Gunnerside. Målet var å ødelegge tungtvanns-produksjonen uten å skade de norske arbeiderne. Oppdraget ble gitt til en gruppe norske sabotører som hadde trent intensivt i Skottland. Joachim Rønneberg ledet gruppen på seks mann, alle eksperter i sprengstoff, ski og overlevelse i vinterforhold.

Den 23. februar 1943 satte sabotørene sin plan i verk. De hadde tilbrakt uker i det forblåste fjellet, og ventet på riktig tidspunkt og værforhold. Aksjonens suksess avhang av perfekt timing og kunnskap om anleggets layout. Gruppen klarte å trenge seg inn i den tungt bevoktede fabrikken ved å følge en smal ledning gjennom kjelleren. Med kirurgisk presisjon plasserte de sprengladninger på tungtvanns-konsentrasjonsapparatene og flyktet uten at et eneste skudd ble avfyrt.

Eksplosjonen ødelagde 500 kilo ferdig tungtvann og satte produksjonen ut av spill i flere måneder. Men tyskerne var ikke villige til å gi opp. De reparerte anlegget og gjenopptok produksjonen, noe som førte til at allierte styrker bombet Vemork i november 1943. Til tross for omfattende skader, fortsatte tyskerne sine desperate forsøk på å redde det som var igjen av tungtvanns-produksjonen.

Den siste og kanskje mest dramatiske fasen av tungtvannskrigen fant sted i februar 1944. Tyskerne bestemte seg for å frakte de resterende beholdningene av tungtvann til Tyskland om bord på ferjen D/F Hydro. Knut Haukelid, en av de opprinnelige sabotørene, fikk i oppdrag å stoppe transporten. Med iskaldt mot plasserte han en tidsbombe på ferjen. Den 20. februar sank Hydro i Tinnsjøs dypeste punkt, og med den forsvant Hitlers siste håp om å få tilgang til tungtvann for atombombeprogrammet.

Disse aksjonene hadde vidtrekkende konsekvenser for krigens gang. Mange historikere mener at sabotasjen på Vemork forsinket det tyske atomprogrammet så mye at det aldri kom i nærheten av å utvikle fungerende atomvåpen. Mens amerikanerne jobbet febrilsk med Manhattan-prosjektet, ble tyskerne tvunget til å starte på nytt med sin atomforskning. Tungtvannsaksjonen regnes i dag som en av de mest vellykkede sabotasjeoperasjonene i krigshistorien, utført av menn som risikerte alt for å forhindre at atomvåpen havnet i gale hender.