Noen få meter fra å senke slaveskipet Donau

Det begynte med et ammunisjonsskip. Ved Østre dampskipskai i Porsgrunn lå en tysk båt med 3000 tonn sprengstoff om bord, og tre av guttene i motstandsgjengen fikk «jevlig lyst» på den. De støpte en synkemine på 22 kilo, skrudde på et par timeblyanter, festet det hele til en stokk og skjøv greia ut i elvestrømmen. Stokken drev nedover, snoren strammet seg, og mina la seg pent inntil skutesiden. Klokken 23.45 small det så plankebiter fløy over halve byen. Men like før eksplosjonen hadde en båt passert på vei oppover elva, og dragsuget dro mina med seg inn under en gammel lekter. Skipet berget. «Stor skuffelse og banning», skrev Halvard Langli tørt i sin beretning.

Så vendte de blikket mot Donau.

Lasteskipet Donau var ikke et hvilket som helst mål. Det tyske dampskipet på drøyt 9000 tonn, bygd i 1929 og rekvirert av Kriegsmarine som troppetransport, hadde et beryktet rulleblad. Det var samme skip som i november 1942 hadde deportert over 500 norske jøder til Auschwitz. Fram mot julen 1944 gikk Donau nærmest i rutetrafikk fra Norsk Hydros kaier på Herøya og fraktet tyske soldater sørover fra Finland og Nord-Norge. I byen ble det kalt slaveskipet. Å senke det ville være å ramme okkupasjonsmakten der den var mest sårbar.

Planen var å sprenge Donau midt i skipsleia, i Kjørtingen — løpet ved fyrlyktene på holmen Kjørtingen i sundet Dypingen, mellom Geiterøya og Arøyene utenfor Langesund. Sundet er i seg selv bredt, men selve leia er et nåløye: den merkede renna mellom lyktene er så smal at større skip den dag i dag ikke får møtes der. Et skip på Donaus størrelse hadde ikke noe valg — det måtte gjennom akkurat der. Perfekt for et bakhold.

Men gjengen manglet det de trengte. De var lovet små magnetiske miner, «limpets», i neste flyslipp fra England. De kom aldri i tide. Så guttene bestemte seg for å bygge mina selv.

Det er her historien blir vill.

De trengte et fat sterkt nok til å tåle trykket fra sprengladningen. Et parafinfat de stjal på Metallverket sprakk under prøving. Så Gunnar Adolfsen og Halvard Langli gikk ned på verket klokken ett om natten, banket på vinduet til prøverommet, og en innsiden ved navn Rolf lukket opp porten. Vakten sov. «Vi gliste og gikk ned og tok det fineste fat vi kunde se», skrev Langli. Oppe i verkstedet sveiset de tre ører på fatet, påsveiset en tre tommers muffe med plugg, og brente et hull inn — et bensinfat av stål var blitt en sjømine. For sikkerhets skyld stjal de også fire oljefat, noen kobberrør og aluminiumstråd. Klokken var blitt halv fem om morgenen da de bar mina ut forbi vaktstua. Vakten sov fremdeles.

Tennmekanismen var oppfinnsom til det geniale. Aage Flagstad skaffet forseglede, tynne glassrør fylt med salpetersyre. Disse ble lagt inne i kobberrør på utsiden av mina. Tanken var at når Donaus skrog bøyde kobberrørene, ville glasset knuse, syren renne ned i sprengstoffet og antenne det. En innebygget bremseordning skulle utsette eksplosjonen halvannet sekund — akkurat lenge nok til at smellet kom under midten av skuta, der det ville brekke skipet i to.

Under sveisingen holdt det på å gå galt. Det begynte å brenne i gassledningen og oppe på toppen av gassflaska. Gunnar fikk slukket det, men det han ikke visste, var at det bare fire meter unna sto to jerntønner med nesten 200 kilo plastisk sprengstoff, midlertidig lagret for en annen motstandscelle.

Så begynte flyttesjauen. Ragnar Vik stjal vaier og to lodd på 50 kilo hver på Metallurgen — forankringen som skulle holde mina på plass i leia. Mina og 95 kilo dynamitt ble lastet på lastebil, og lastebileier Ivar Kittilsen fra Porsgrunn tok risikoen med å kjøre hele den ulovlige lasten gjennom tyskkontrollerte veier ut til Bjønnes brygge ved Langesundsfjorden.

Ved brygga på Bjønnes ble alt båret om bord i en liten åpen motorbåt og fraktet utover fjorden til Wictor Damquists hytte på Siktesøya. Der ladet seks mann mina: Rolf Rennesund, Halvard Langli, Gunnar Adolfsen, Ragnar Vik, Johan Stivimoen og Asbjørn Henriksen. Tennsatsen og kobberrørene ble bevisst ikke montert — de skulle først settes inn når mina lå på plass i leia. Ingen ville sitte i en trebåt med en armert mine.

Riggingen var gjennomtenkt. Mina var fylt med så mye dynamitt at den så vidt fløt. Et vedtre fungerte som flottør, og et kort snøre holdt den svevende omtrent en meter under vannflaten — usynlig ovenfra, men akkurat dypt nok til å treffe skroget under vannlinja. Vaieren og de to loddene ankret henne fast i selve renna. Fra hytta på Siktesøya var det knappe to kilometer å slepe henne ned til Kjørtingen.

Andre juledag 1944 lå de klare i Dypingen. Men været sviktet. Sikten var dårlig, og de bommet med noen få meter — i en lei på noen titalls meters bredde, i tåke, mot et skip i fart, var noen få meter alt som skulle til. Donau gled forbi og slapp ut av fella. Guttene senket mina si selv kort tid etter — ikke fordi den var oppdaget, men fordi det ble snakket for mye om saken i byen. De tok ingen sjanser.

Slaveskipet berget seg altså forbi Porsgrunn-guttene. Men bare uker senere fikk det sin skjebne likevel. Den 16. januar 1945 gikk Donau på grunn i Drøbaksundet etter at Max Manus og Roy Nielsen hadde festet ti tidsinnstilte limpetminer til skroget mens skipet lå i Oslo havn. Skipet ble stående med baugen i været og over halve skroget under vann. Bare ikke i løpet ved Kjørtingen.

De unge mennene i denne historien var «skaugutter» fra Porsgrunn-traktene: Gunnar Adolfsen, Ragnar Vik, Johan Stivimoen, Rolf Rennesund, Asbjørn Henriksen og Halvard Langli, blant flere. Beretningene deres er bevart i Porsgrunn biblioteks okkupasjonshistoriske arkiv, nedtegnet i tre uavhengige øyenvitneskildringer som utfyller hverandre nesten setning for setning.